Den vediske gudeverden (pantheon)

Den store filosof i Vedanta, Acharya Sri Shankara, grunnla hengivelsens vei, hvori det er seks sentrale personifiserte gudsaspekter. I det følgende gis det størst oppmerksomhet til: Ganesha, Shiva, Krishna (8. inkarnasjon av Vishnu) og Devi (Shakti), mens Surya (solguden) og Kartikeya ikke beskrives nærmere.

I lengst forganngne tider levde mennesket i harmoni med naturen. Mennesket betraktet alt som guddommeligt. Etterhvert som menneskets bevissthet mistet sin finhet, ble det nødvendig med veiledning fra spirituelle Mestre (Guruer). I tidens løp tilføyde Vedaene (hellige skrifter) ildseremonier, hvormed gudene som opprettholder skaperverket ble æret. Senere innførte vismennene en ny generasjon av guder og gudinner med ulike temperamenter, for å komme folk i tale. De innførte altså guder, gudinner og tempeldyrkelse av ren nødvendighet pga omstendighetene.

Vedaene og Upanishadene forbinder bevisstheten med den høyeste sannhet. Hver for seg var fortatterne av disse skrifter meget godt klar at folk flest ikke kunne fatte disse tanker. Derfor fremmet de en åndelig vei, hvor hver bevissthetstype ble lett tilgjengelig ved hjelp av gudebilder.

Bevisstheten har en tendens til å elske det skjønne, beundre det storslåtte og etterstræbe det heltemodige. Mennesket har bruk for en ven, filosof og veileder i det daglige liv. Dette behov oppfylte oldtidens seere/ helgener med nedskrivningen av bl.a. Puranaene. Heri er det lange avsnitt med fortellinger om og hyllester til de ulike guddommelige former: Vishnu, Shiva, Devi, Ganesha og Skanda. Andre guddommeligheter som Brahma, Surya og Varya får spesielt mye oppmerksomhet i Puranaene. Puranaenes historier om guder, helgener, konger, vismenn og moralske helter, er en undervisning i spirituelle og moralske verdier som styrker troen og kjærligheten til Gud og dypest sett formidler kunnskapen om den høyeste virkelighet.